Nøkkelen til suksess skal vissnok være det å "være seg selv". Du kan gjøre hva du vil, bare du er deg selv. Du kan bli en verdenskjent skuespiller, du kan vinne nobels fredspris, du kan oppnå hva som helst, bare helt enkelt med å være deg selv.
Som vi alle vet, er det i vårt vestlige samfunn et ideal dette med å være seg selv. For alle er unike, og vi er bare feige dersom vi er redd for å vise det. Som sagt: nøkkelen til suksess, er å være seg selv. Hvem i all verden på vår klode har vel ikke vært vitne til dette klisjefylte scenarioet:
Etter et langt intervju med en av verdens største popstjerne, hvorav viktige opplysninger om at popstjernen vokste opp i forsterhjem, var den som var dumperen i det siste forholdet, har hatt rusproblemer og synger i dusjen, kommer det heeeeelt uventede avsluttende spørsmålet: Hva er ditt råd til andre som har en drøm om å bli popstjerne? (sjokkerende avluttning, ikke sant?). Deretter kommer det mer overraskende svaret fra en tilsynelatende uselvsentrert popstjerne: "Well, first, ya gotta belive in yaself (første bud). But most important (sist, men så absolutt ikke minst), ya have to be yaself!". Og jeg for min egen del, takker på mine kner gudene for at intervjuet er over!
Her går alle gjennomsnittsidioter og tror de er så himla unike og spesielle fordi de "er seg selv". For det er bare et mindretall som "er seg selv". Jeg har hørt at det skal være uhyre vanskelig. Du må liksom kle deg som du vil, le av det du syns er humoristisk, holde på med det du liker å gjøre og greier. Det er store anstrengelser forbundet med å "være seg selv" skal jeg si dere.
For dere som går rundt, forhekset av propagandaen om at dere er blant de få som "er dere selv", les dette nøye: Dere har blitt utsatt for svada! Ikke i den forstand at det å være seg selv ikke eksisterer, men i den forstand at det å ikke være seg selv ikke eksisterer. Når er noen ikke seg selv? Aldri! Det fysisk umulig å være noen andre enn deg selv. Selv om du bevist eller ubevist prøver å være noen andre, er du alltid deg selv. Fordi selve dette ønsket om være noen andre, er en del av deg, intet mindre. Det fins, med andre ord, ingen motpart for fenomenet "Å være seg selv".
Dette er et annet aspekter av saken:
"Men, kan du meg svara, korleis kan ein kjende kvem ein er?" spurte den vise. "Det veit du gjennom å lytta til ditt hjerte og dine draumar." talde gjennomsnittsidioten til vismannen. Då spurte den vise "kva sei så dine draumar og ditt hjerte deg, o gjennomsnittsidiot?". "Øøøøh, det der spørsmåle står ikkje i manuse.."
For kan vi vite hvem vi er når vi konstat forandrer oss? Nei. Noen vil påstå at det å være seg selv består i det å holde ved de gamle egenskapene og den gamle tankegangen. Men uansett om vi vil det eller ei, utsettes vi hele tiden for stimuli som påvirker oss. Bevist eller ubevist påvirkes vi hele tiden, vi sjangseløs. Så ettersom vi mer eller mindre mot vår vilje, endrer oss hele tiden og dermed ikke har en konstant personlighet, kan vi ikke vite hvem vi er. Enkelte ting som utvikles hos oss får vi ikke vite før siden, om vi noen gang får vite det. Vi kan altså ikke aktivt være oss selv dersom vi ikke vet hvem vi er. Mulig dette er en veldig deterministisk og deprimerende tanke, men den er for Norges skyld logisk!
En annen tanke jeg har angående temaet er: hva i huleste er det som er så fantastisk med å være seg selv?! Man hører formaninger om å være seg selv 24/7. De stakkars små innbyggerne i det vestlige samfunn får jo til slutt psykiske problemer! "Er jeg meg selv nå? Er dette hva jeg vil, eller hva andre vil? (For gudene forby at jeg gjør noe andre vil). Jo, jeg vil dette. Eller ikke. Jo, dette vil jeg. Eller vent..." Og slik forsetter det. Glem sexpress og ruspress. Det nye samfunnsproblemet er "vær deg selv"-presset. Hvordan skal vi få plass på psykriatriske til alle de hjernevaskede gjennomsnittsidiotene? Det er noe vi skal bekymre oss med.
Den minoriteten som overlever vil selvsagt være de som bare driter i det.
Jeg ser også for meg at vi i fremtiden får større frihet i straffeloven:
Dommer: Jeg dømmer deg til 21 år i forvaring for aktsomt drap!
Skyldige: Men jeg var jo bare meg selv, dette er hvem jeg er.
Dommer: Åååååja, jammen da så. Det skulle du jo sagt tidligere. Okei, men da slipper jeg deg fri med krav om at du betaler bot på 500kr.
Hm, kanskje jeg skal gå aktivt inn for å være meg selv likevel? For det kan det jo aldri være noe galt i?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Hihi, lo godt av dette essayet. Jeg blir jo misunnelig på dine skribentferdigheter ...
Nydelig!
Skal sei til mamma at eg år opp alt som var i kakeboksen kun fordi eg var meg sjøl. Sjølvsagt ingenting gale med det!
;)
Det der sier dere bare for å være snille:)
Nææh, eg er ikkje snill. Snill Veronica er oppskrytt:p
Men ærlig er eg. hihi
Meget interessant!
Jeg blir stadig mer overasket =)
Men jeg har et par ord å si:
”Når er noen ikke seg selv? Aldri! Det fysisk umulig å være noen andre enn deg selv.”
Typisk vestlig tenkemåte =) Jeg tror at folk med asiatisk tenking ville si det motsatte – at det er umulig å vare seg selv. Og jeg er enig i det – det er jo snak om mental tilværelse ikke fysisk. Og mentalt sett er en bare en tomhet og ikke noe annet. Og tomhet – det er jo vakuum, og når vi blir til, begynner denne tomheten å sugge inn alt som finnes. Det som ble suget inn kalles for ”Verden” og vi, gjennomsnittsidioter, som du sier, kaller oss for seg selv.
Men å være virkelig seg selv – det er jo å være denne tomheten – det er jo faen meg kjedelig vil jeg tro =)
Men dette med selve læren om suksess å være seg selv… Det en er gammel lære, ja, kom fra Asia. Nå vet ingen, hva de ”luringene” mente med ”å være”
, hva de mente med ”seg selv” og hva de kalte for "en suksess". – nå er det bare ord, som man kan interpretere på sin egen måte. Men det er helt sikkert, at det finnes noe i disse ordene. Noe javlig dypt. Jeg tror, at det har på et eller annet måte noe med ”å føle seg i seg selv” å gjøre. Og det er et uttrykk som var brukt av deg før egentlig =)
Vel, Anton, du sier noe. Men jeg syns tanken om at vi er "tomme" uten stimulering utenfra, er litt vel sosilogisk tankegang.
At selve følelsen av å være seg selv fører til at vi kommer i bedre kontakt med oss selv (eller tror at vi gjør det), er selvsagt beroligende.
Men likevel velger jeg å filosofisk kritisere denne "vær deg selv"-trenden. Nettopp fordi den ikke eksisterer.
"vær deg selv"-trenden
Det er vis ent trend, ja. Egentlig er det et lite ekko fra Buddhistiske ordene. I følge gamle kinesiske og indianske skriftene, som egenlig er umulig å oversette presis, mente disse ordene ”Å finne seg selv” – mest tilnærmet oversettelse. Dette uttrykket har mer plass til fantasien =)
Men Vesten vil ikke ”finne seg selv” – den vil ”vare seg selv”. Den late Vesten altså =)
Slik jeg ser det, lager vi i vesten oss selv. Vi vet hvem vi vil være og tror at dette er oss. Noen som vil være smart gjør seg selv smart og tenker på seg selv som smart. Det er ikke alltid de vi vil være er i samsvar med den vi etter andres tilbakemeldiger ser at vi er (fordi vi ser jo oss selv mer eller mindre fra andres øyne), og da føler vi ubehag og at vi er uten kompetanse. Oppsummert mener jeg vi skaper våre egne egenskaper med utgangspunkt i vår kultur (hva som er gode egenskaper osv).
Men det er intresant dette med buddistisk filosofi. Har du noen gode linker på emnet?
Ja, jeg har masse linker jeg:
http://www.google.no/search?hl=no&q=buddhisme&btnG=S%C3%B8k&meta=
=)
Men hvis du er interessert i det, anbefaler jeg å få tak i bøker. På internett er det bare "trender".
Selv leste jeg ikke så mye om Buddhisme, men jeg leste mye om Taoisme (disse religionene, hvis de kan kalles slik, har felles røtter). Taoisme er rett og slett fantastisk og kan ikke sammenliknes med noe – man må bare lese lovene og vente til man ser hvor godt de fungerer =)
Gikk ikke så veldig bra med linken =)
Her
Legg inn en kommentar