Folk som går i nisseluer.
Julesanger. De har en tillagt "vakkerhet" over seg. Dvs at de på død og liv skal prøve å være vakre. Dette skjer med en så stor desperasjon at det endelige resultatet inneholder så stor andel "vakkerhet" at jeg føler en kvalm mettelse.
Julenissen. Jeg har ene og alene hatt den velsignelsen av å vist sannheten om dette fete, tilsynelatende altruistiske vesenet, og det er jeg stolr over!
Folk som faktisk bare bryr seg om andre ved juletider, men som gir faen ellers.
Advent i barne-TV. Hvor som regel den eneste aktiviteten er gode mennesker som frebrilsk skal redde julen fra trauste, slemme mennesker som hater julen (sånne som meg).
Olsenbandens julekalender. Som om Egon noen gang prioriterte jul som viktigere enn kapitalistisk vinning. Hallo? Hva har skjedd med verden?
Julescener. Noe enhver amerikansk tv-serie har med ved juletider. Dette er scener hvor alle familie feider viskes bort, alle triste følelser erstattes med gode og alle står sammen og ser på en eller annen symbolsk form for belysning. Nesten som jeg våger å påstå at disse scenene når opp på samme kvalmende nivå som julesanger.
Kirkelig aktivitet. Jesus er ikke født på juleaften en gang!
Radikale juleelskere.
mandag 3. desember 2007
torsdag 22. november 2007
Når jeg blir stor skal jeg bli..
Oppfinner.
Da skal jeg finne opp masse, men utrolig nyttige ting, som f.eks anusgassminikreftverket. Dette, min damer og herrer, er et apparat som utnytter to energiressurser på en gang! Kraftverket er en liten boks som installere ved setepartiet (også kalt rumpa) mer nøyaktig mellom setedelene (rumpeballene). Når gass må frigjøres fra kroppen vil metangassen, i stedet for å komme ut i luften, bli oppbevart i en beholder i dette fantastiske apparatet. Senere kan du fylle gassen over på en varmeovntank som vil utnytte denne gassen til oppvarming. Dette er rett og slett bioenergi! Men dette apparatet har flere funksjoner! Idet metangassen slippes ut fra bakenden oppstår det naturlig nok luftstrømmer. Anusgassminikrafterket er nemlig utstyr med små vifter eller små vindmøller som vil spinne hver gang vi slipper ut gass. Energien videreføres da videre til en generator som omdanner denne vindenergien til elektrisk energi som vil gå over på å lade opp et batteri som du senere kan bruke. Ved bruk av dette instrumentet anbefaler jeg at inntaket av mat sentraliseres mot ertesuppe og kål. Dette er en viktig oppdagelse og et vitalt bidrag mot klimaproblemene!
Da skal jeg finne opp masse, men utrolig nyttige ting, som f.eks anusgassminikreftverket. Dette, min damer og herrer, er et apparat som utnytter to energiressurser på en gang! Kraftverket er en liten boks som installere ved setepartiet (også kalt rumpa) mer nøyaktig mellom setedelene (rumpeballene). Når gass må frigjøres fra kroppen vil metangassen, i stedet for å komme ut i luften, bli oppbevart i en beholder i dette fantastiske apparatet. Senere kan du fylle gassen over på en varmeovntank som vil utnytte denne gassen til oppvarming. Dette er rett og slett bioenergi! Men dette apparatet har flere funksjoner! Idet metangassen slippes ut fra bakenden oppstår det naturlig nok luftstrømmer. Anusgassminikrafterket er nemlig utstyr med små vifter eller små vindmøller som vil spinne hver gang vi slipper ut gass. Energien videreføres da videre til en generator som omdanner denne vindenergien til elektrisk energi som vil gå over på å lade opp et batteri som du senere kan bruke. Ved bruk av dette instrumentet anbefaler jeg at inntaket av mat sentraliseres mot ertesuppe og kål. Dette er en viktig oppdagelse og et vitalt bidrag mot klimaproblemene!
mandag 19. november 2007
Barn
Unger, du kan ikke leve med dem og du kan ikke leve uten dem. Noen av oss hater dem, noen av oss elsker dem. Disse små rare menneskene er uansett en del av samfunnet og menneskeheten, enten du liker det eller ikke. For jeg er sikker på at det fins mennesker der ute som gjerne skulle sett alle små krepyl bli samblet i en kube hvor alle skrik, latter, sikkel og mas ble isolert bort fra vår eksistens og sendt ut i rettning av 13258686 milioner lysår en eller annen plass bort fra jorda. Til tross for at den siste setningen vitner noe i motsatt retning, så tilhører jeg faktisk den gruppen som rett og slett ikke kan unngå å like barn.
Men når det gjelder de som hater barn og som aldri vil ha dem, kom jeg på en intresang sak. Disse må jo ærlig talt være feilproduksjoner. Nå snakker jeg selvsagt fra et biologisk ståsted. Biologisk sett skulle ikke disse menneskene eksistert, siden de fleste dyreartene (inklusiv vår) har som interesse å videreføre genene våre. Men kanskje disse på den annen side spiller en viktig rolle i menneskearten. De er selvoppofrende og gir bort sitt "ønske til fordel for fellesskapet. Dersom alle ønsket å få barn ville jorden blitt overbefolket. Kanskje vi i og kineserne med få unger er mer biologisk rasjonelle likevel?
Så vi har "brenn alle barn"-tilhengerne på den ene siden. Men heeeeelt på den andre siden finner vi de som elsker å avle opp barn over alt på vår jord, de såkalte fødemaskinene av noen familier. Så for ikke så lenge siden en dokumentar. Og dette er alvorlig talt noe av det groveste jeg har sett! Dette var altså et ektepar fra Australia som hadde 5 unger, en på 2 år og firlinger på 1 år. Men ikke nok med det, kjærringa var neimen meg gravid med firlinger igjen! Så praksis vil dette si 9 unger under 3 år. 9 unger som skriker og hyler! Og foreldrene var selvsagt svært lykkelige. Ikke misforstå meg, jeg liker unger, men på et sånt nivå må jo seriøst hele huset lukte bæsj og lydnivået konstant være over 150 desebel! Med andre ser jeg ikke for meg selv med ammeflekker og 3 småunger.
Skal jeg snakke litt mer på det personlige plan, vil jeg ha unger en gang i tiden. Noen jeg kan ha i en liten konsentrasjonsleir av teori og kunnskap. Men jo da, jeg skal gi dem en klem i blant. En annen ting som gjør meg glad ved unger (annet enn å se deres kognitive utvikling) er den utrolige men samtidig enkle fantasien deres. Kan f.eks huske at jeg som liten trodde at hjertet mitt var en hjerteformet figur med armer og bein som drev og hamret med en hammer når forelrene mine sa at hjertet banker. Et annet eksempel er fetteren min. Alle andre barn ønsker å bli astronaut eller ballerina som liten, men fetteren min var ikke av det slaget. Han ville bli tannlege og neger når han ble stor. Hvor i all verden han fikk dette fra må gudene vite, moro er det iallefall. Ingenting kan slå god gammeldags barnetale!
En verden uten barn er som et rom uten farger, det blir rett og slett bare kjedelig.
Men når det gjelder de som hater barn og som aldri vil ha dem, kom jeg på en intresang sak. Disse må jo ærlig talt være feilproduksjoner. Nå snakker jeg selvsagt fra et biologisk ståsted. Biologisk sett skulle ikke disse menneskene eksistert, siden de fleste dyreartene (inklusiv vår) har som interesse å videreføre genene våre. Men kanskje disse på den annen side spiller en viktig rolle i menneskearten. De er selvoppofrende og gir bort sitt "ønske til fordel for fellesskapet. Dersom alle ønsket å få barn ville jorden blitt overbefolket. Kanskje vi i og kineserne med få unger er mer biologisk rasjonelle likevel?
Så vi har "brenn alle barn"-tilhengerne på den ene siden. Men heeeeelt på den andre siden finner vi de som elsker å avle opp barn over alt på vår jord, de såkalte fødemaskinene av noen familier. Så for ikke så lenge siden en dokumentar. Og dette er alvorlig talt noe av det groveste jeg har sett! Dette var altså et ektepar fra Australia som hadde 5 unger, en på 2 år og firlinger på 1 år. Men ikke nok med det, kjærringa var neimen meg gravid med firlinger igjen! Så praksis vil dette si 9 unger under 3 år. 9 unger som skriker og hyler! Og foreldrene var selvsagt svært lykkelige. Ikke misforstå meg, jeg liker unger, men på et sånt nivå må jo seriøst hele huset lukte bæsj og lydnivået konstant være over 150 desebel! Med andre ser jeg ikke for meg selv med ammeflekker og 3 småunger.
Skal jeg snakke litt mer på det personlige plan, vil jeg ha unger en gang i tiden. Noen jeg kan ha i en liten konsentrasjonsleir av teori og kunnskap. Men jo da, jeg skal gi dem en klem i blant. En annen ting som gjør meg glad ved unger (annet enn å se deres kognitive utvikling) er den utrolige men samtidig enkle fantasien deres. Kan f.eks huske at jeg som liten trodde at hjertet mitt var en hjerteformet figur med armer og bein som drev og hamret med en hammer når forelrene mine sa at hjertet banker. Et annet eksempel er fetteren min. Alle andre barn ønsker å bli astronaut eller ballerina som liten, men fetteren min var ikke av det slaget. Han ville bli tannlege og neger når han ble stor. Hvor i all verden han fikk dette fra må gudene vite, moro er det iallefall. Ingenting kan slå god gammeldags barnetale!
En verden uten barn er som et rom uten farger, det blir rett og slett bare kjedelig.
lørdag 17. november 2007
Elendig dag.
Hvis noen av dere har hatt dager som kan måle seg med denne dagen jeg skal berette om nå blir jeg bare sur! (Jeg har det værst! Uansett! Skjønner?)
Dette skjedde på torsdag da jeg skulle reise sørover og være en langhelg hos besteforeldrene mine i Tvedestrand:
For det første innebærer det å bo i utkanten i nord-Norge lange distanser. Dette betyr at jeg måtte stå opp 4.45 for å rekke bussen som går 6.15 på morgnen. Så dere kan tenke dere hvordan det er å så stå opp etter bare 4 timer med søvn. Øynene svir jo steike meg og ansiktet ser ut av en art som som ikke fortjener dagens lys!
Men ikke nok med dette. Jeg våkner opp og føler meg helt svimmel og grusom. Og selvsagt har det snødd mye i natt som gjør at jeg må drege kofferten helt til bussstoppet.
Men gled dere, historien blibare bedre. For nå kommer jeg til det punktet jeg vil kalle høydepunktet i denne berettningen. Min svimmelhet denne dagen ender med at jeg totalt kaster opp tre ganger! Hvorav en gang er på gulvet i bussen som jeg måtte vaske opp etterpå. Tenk dere for en hærlig situasjon!
Og når jeg etter fire timer i buss (uten søvn) setter meg ombord på fly, begynner stieke meg kjærringa som sitter bak meg å lakkere neglene sine rett før vi skal lande. Jeg ble jo nesten forgifta.
Og dagen siste ulempe er at jeg i Oslo selvsagt går meg bort. Dette hadde vanligvis ikke vært et problem, hadde det ikke vært for at pappa sitter å venter på meg og frebrilsk får angst fordi jeg ikke finner veien med første anledning. Det ende med at jeg løpte føttene av meg og fikk litt kjeft når jeg endelig fant frem.
Kan dere fortelle om en værre dag, så er dere god!
Dette skjedde på torsdag da jeg skulle reise sørover og være en langhelg hos besteforeldrene mine i Tvedestrand:
For det første innebærer det å bo i utkanten i nord-Norge lange distanser. Dette betyr at jeg måtte stå opp 4.45 for å rekke bussen som går 6.15 på morgnen. Så dere kan tenke dere hvordan det er å så stå opp etter bare 4 timer med søvn. Øynene svir jo steike meg og ansiktet ser ut av en art som som ikke fortjener dagens lys!
Men ikke nok med dette. Jeg våkner opp og føler meg helt svimmel og grusom. Og selvsagt har det snødd mye i natt som gjør at jeg må drege kofferten helt til bussstoppet.
Men gled dere, historien blibare bedre. For nå kommer jeg til det punktet jeg vil kalle høydepunktet i denne berettningen. Min svimmelhet denne dagen ender med at jeg totalt kaster opp tre ganger! Hvorav en gang er på gulvet i bussen som jeg måtte vaske opp etterpå. Tenk dere for en hærlig situasjon!
Og når jeg etter fire timer i buss (uten søvn) setter meg ombord på fly, begynner stieke meg kjærringa som sitter bak meg å lakkere neglene sine rett før vi skal lande. Jeg ble jo nesten forgifta.
Og dagen siste ulempe er at jeg i Oslo selvsagt går meg bort. Dette hadde vanligvis ikke vært et problem, hadde det ikke vært for at pappa sitter å venter på meg og frebrilsk får angst fordi jeg ikke finner veien med første anledning. Det ende med at jeg løpte føttene av meg og fikk litt kjeft når jeg endelig fant frem.
Kan dere fortelle om en værre dag, så er dere god!
lørdag 10. november 2007
Liste over ting jeg er stolt over å hate
1. Elendige elektriske anlegg.
2. Folk som helt ærlig tror de kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.
3. Madeleine-saken.
For hallo! Unger forsvinner hver dag her i verden. Flere hundre unger blir garantert solgt i løpet av en uke og her i Norge syns vi det er intresangt at man fant Madeleins sokk 3 m utenfor hotelrommet som viste seg å ikke være ungens sokk likevel.
4. Idol-utstemming.
Jeg ser riktig nok nesten aldri på Idol. Men det som allikevel irriterer meg grenseløst ved hele showet er den avsluttende delen med utstemming. Det første jeg gremmes over er at man bruker hele 5 sekunder på å endelig få sagt hvem som ryker ut. Det andre jeg irriteres over er publikums reaksjon. Rett etter at sannheten har blitt brakt i lyset setter hele publikumet i et "UUUUUUUUUH" som brer seg over hele rommet. Så kommer minst halvparten av publikum i det som tilsynelatende er et sjokk, hvor hoder legges fortvilt i hender og vi kan tydelig se at dette er verdens undergang. Det kommer til og med en tåre eller to. Jeg føler meg dum bare ved å se på!
5. Yellow Sumberine.
Denne sangen skulle aldri vært laget.
6. FrP.
7. Barbiedukker.
Dette er det mest ustimulerende, diskriminerede og overflatiske leketøyet som fins.
8. Jane Austen.
Har du lest en bok av Austen har du jammen meg lest alle. Handler alltid om jeg ung kvinne som er rapp i kjeften, smart og absolutt ikke vil gifte seg og dermed skiller seg ut. Men så ender hun alltid med å gifte seg med den frieren hun i utgangspunktet fordrar minst. Den eneste grunnen til at folk liker Austen er fordi hun som kvinne var forfatter på 1800-tallet.
9. Folk som på død og liv skal komversere når jeg er veldig trøtt. Jeg tar ikke ansvar for mine handlinger under slike omstendigheter!
10. DDE.
2. Folk som helt ærlig tror de kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.
3. Madeleine-saken.
For hallo! Unger forsvinner hver dag her i verden. Flere hundre unger blir garantert solgt i løpet av en uke og her i Norge syns vi det er intresangt at man fant Madeleins sokk 3 m utenfor hotelrommet som viste seg å ikke være ungens sokk likevel.
4. Idol-utstemming.
Jeg ser riktig nok nesten aldri på Idol. Men det som allikevel irriterer meg grenseløst ved hele showet er den avsluttende delen med utstemming. Det første jeg gremmes over er at man bruker hele 5 sekunder på å endelig få sagt hvem som ryker ut. Det andre jeg irriteres over er publikums reaksjon. Rett etter at sannheten har blitt brakt i lyset setter hele publikumet i et "UUUUUUUUUH" som brer seg over hele rommet. Så kommer minst halvparten av publikum i det som tilsynelatende er et sjokk, hvor hoder legges fortvilt i hender og vi kan tydelig se at dette er verdens undergang. Det kommer til og med en tåre eller to. Jeg føler meg dum bare ved å se på!
5. Yellow Sumberine.
Denne sangen skulle aldri vært laget.
6. FrP.
7. Barbiedukker.
Dette er det mest ustimulerende, diskriminerede og overflatiske leketøyet som fins.
8. Jane Austen.
Har du lest en bok av Austen har du jammen meg lest alle. Handler alltid om jeg ung kvinne som er rapp i kjeften, smart og absolutt ikke vil gifte seg og dermed skiller seg ut. Men så ender hun alltid med å gifte seg med den frieren hun i utgangspunktet fordrar minst. Den eneste grunnen til at folk liker Austen er fordi hun som kvinne var forfatter på 1800-tallet.
9. Folk som på død og liv skal komversere når jeg er veldig trøtt. Jeg tar ikke ansvar for mine handlinger under slike omstendigheter!
10. DDE.
11. Folk som er forelsket i bilen sin.
12. Folk som konstant avbryter når andre snakker. Jeg føler bare hatet bygger seg opp.
onsdag 7. november 2007
"Vær deg selv"
Nøkkelen til suksess skal vissnok være det å "være seg selv". Du kan gjøre hva du vil, bare du er deg selv. Du kan bli en verdenskjent skuespiller, du kan vinne nobels fredspris, du kan oppnå hva som helst, bare helt enkelt med å være deg selv.
Som vi alle vet, er det i vårt vestlige samfunn et ideal dette med å være seg selv. For alle er unike, og vi er bare feige dersom vi er redd for å vise det. Som sagt: nøkkelen til suksess, er å være seg selv. Hvem i all verden på vår klode har vel ikke vært vitne til dette klisjefylte scenarioet:
Etter et langt intervju med en av verdens største popstjerne, hvorav viktige opplysninger om at popstjernen vokste opp i forsterhjem, var den som var dumperen i det siste forholdet, har hatt rusproblemer og synger i dusjen, kommer det heeeeelt uventede avsluttende spørsmålet: Hva er ditt råd til andre som har en drøm om å bli popstjerne? (sjokkerende avluttning, ikke sant?). Deretter kommer det mer overraskende svaret fra en tilsynelatende uselvsentrert popstjerne: "Well, first, ya gotta belive in yaself (første bud). But most important (sist, men så absolutt ikke minst), ya have to be yaself!". Og jeg for min egen del, takker på mine kner gudene for at intervjuet er over!
Her går alle gjennomsnittsidioter og tror de er så himla unike og spesielle fordi de "er seg selv". For det er bare et mindretall som "er seg selv". Jeg har hørt at det skal være uhyre vanskelig. Du må liksom kle deg som du vil, le av det du syns er humoristisk, holde på med det du liker å gjøre og greier. Det er store anstrengelser forbundet med å "være seg selv" skal jeg si dere.
For dere som går rundt, forhekset av propagandaen om at dere er blant de få som "er dere selv", les dette nøye: Dere har blitt utsatt for svada! Ikke i den forstand at det å være seg selv ikke eksisterer, men i den forstand at det å ikke være seg selv ikke eksisterer. Når er noen ikke seg selv? Aldri! Det fysisk umulig å være noen andre enn deg selv. Selv om du bevist eller ubevist prøver å være noen andre, er du alltid deg selv. Fordi selve dette ønsket om være noen andre, er en del av deg, intet mindre. Det fins, med andre ord, ingen motpart for fenomenet "Å være seg selv".
Dette er et annet aspekter av saken:
"Men, kan du meg svara, korleis kan ein kjende kvem ein er?" spurte den vise. "Det veit du gjennom å lytta til ditt hjerte og dine draumar." talde gjennomsnittsidioten til vismannen. Då spurte den vise "kva sei så dine draumar og ditt hjerte deg, o gjennomsnittsidiot?". "Øøøøh, det der spørsmåle står ikkje i manuse.."
For kan vi vite hvem vi er når vi konstat forandrer oss? Nei. Noen vil påstå at det å være seg selv består i det å holde ved de gamle egenskapene og den gamle tankegangen. Men uansett om vi vil det eller ei, utsettes vi hele tiden for stimuli som påvirker oss. Bevist eller ubevist påvirkes vi hele tiden, vi sjangseløs. Så ettersom vi mer eller mindre mot vår vilje, endrer oss hele tiden og dermed ikke har en konstant personlighet, kan vi ikke vite hvem vi er. Enkelte ting som utvikles hos oss får vi ikke vite før siden, om vi noen gang får vite det. Vi kan altså ikke aktivt være oss selv dersom vi ikke vet hvem vi er. Mulig dette er en veldig deterministisk og deprimerende tanke, men den er for Norges skyld logisk!
En annen tanke jeg har angående temaet er: hva i huleste er det som er så fantastisk med å være seg selv?! Man hører formaninger om å være seg selv 24/7. De stakkars små innbyggerne i det vestlige samfunn får jo til slutt psykiske problemer! "Er jeg meg selv nå? Er dette hva jeg vil, eller hva andre vil? (For gudene forby at jeg gjør noe andre vil). Jo, jeg vil dette. Eller ikke. Jo, dette vil jeg. Eller vent..." Og slik forsetter det. Glem sexpress og ruspress. Det nye samfunnsproblemet er "vær deg selv"-presset. Hvordan skal vi få plass på psykriatriske til alle de hjernevaskede gjennomsnittsidiotene? Det er noe vi skal bekymre oss med.
Den minoriteten som overlever vil selvsagt være de som bare driter i det.
Jeg ser også for meg at vi i fremtiden får større frihet i straffeloven:
Dommer: Jeg dømmer deg til 21 år i forvaring for aktsomt drap!
Skyldige: Men jeg var jo bare meg selv, dette er hvem jeg er.
Dommer: Åååååja, jammen da så. Det skulle du jo sagt tidligere. Okei, men da slipper jeg deg fri med krav om at du betaler bot på 500kr.
Hm, kanskje jeg skal gå aktivt inn for å være meg selv likevel? For det kan det jo aldri være noe galt i?
Som vi alle vet, er det i vårt vestlige samfunn et ideal dette med å være seg selv. For alle er unike, og vi er bare feige dersom vi er redd for å vise det. Som sagt: nøkkelen til suksess, er å være seg selv. Hvem i all verden på vår klode har vel ikke vært vitne til dette klisjefylte scenarioet:
Etter et langt intervju med en av verdens største popstjerne, hvorav viktige opplysninger om at popstjernen vokste opp i forsterhjem, var den som var dumperen i det siste forholdet, har hatt rusproblemer og synger i dusjen, kommer det heeeeelt uventede avsluttende spørsmålet: Hva er ditt råd til andre som har en drøm om å bli popstjerne? (sjokkerende avluttning, ikke sant?). Deretter kommer det mer overraskende svaret fra en tilsynelatende uselvsentrert popstjerne: "Well, first, ya gotta belive in yaself (første bud). But most important (sist, men så absolutt ikke minst), ya have to be yaself!". Og jeg for min egen del, takker på mine kner gudene for at intervjuet er over!
Her går alle gjennomsnittsidioter og tror de er så himla unike og spesielle fordi de "er seg selv". For det er bare et mindretall som "er seg selv". Jeg har hørt at det skal være uhyre vanskelig. Du må liksom kle deg som du vil, le av det du syns er humoristisk, holde på med det du liker å gjøre og greier. Det er store anstrengelser forbundet med å "være seg selv" skal jeg si dere.
For dere som går rundt, forhekset av propagandaen om at dere er blant de få som "er dere selv", les dette nøye: Dere har blitt utsatt for svada! Ikke i den forstand at det å være seg selv ikke eksisterer, men i den forstand at det å ikke være seg selv ikke eksisterer. Når er noen ikke seg selv? Aldri! Det fysisk umulig å være noen andre enn deg selv. Selv om du bevist eller ubevist prøver å være noen andre, er du alltid deg selv. Fordi selve dette ønsket om være noen andre, er en del av deg, intet mindre. Det fins, med andre ord, ingen motpart for fenomenet "Å være seg selv".
Dette er et annet aspekter av saken:
"Men, kan du meg svara, korleis kan ein kjende kvem ein er?" spurte den vise. "Det veit du gjennom å lytta til ditt hjerte og dine draumar." talde gjennomsnittsidioten til vismannen. Då spurte den vise "kva sei så dine draumar og ditt hjerte deg, o gjennomsnittsidiot?". "Øøøøh, det der spørsmåle står ikkje i manuse.."
For kan vi vite hvem vi er når vi konstat forandrer oss? Nei. Noen vil påstå at det å være seg selv består i det å holde ved de gamle egenskapene og den gamle tankegangen. Men uansett om vi vil det eller ei, utsettes vi hele tiden for stimuli som påvirker oss. Bevist eller ubevist påvirkes vi hele tiden, vi sjangseløs. Så ettersom vi mer eller mindre mot vår vilje, endrer oss hele tiden og dermed ikke har en konstant personlighet, kan vi ikke vite hvem vi er. Enkelte ting som utvikles hos oss får vi ikke vite før siden, om vi noen gang får vite det. Vi kan altså ikke aktivt være oss selv dersom vi ikke vet hvem vi er. Mulig dette er en veldig deterministisk og deprimerende tanke, men den er for Norges skyld logisk!
En annen tanke jeg har angående temaet er: hva i huleste er det som er så fantastisk med å være seg selv?! Man hører formaninger om å være seg selv 24/7. De stakkars små innbyggerne i det vestlige samfunn får jo til slutt psykiske problemer! "Er jeg meg selv nå? Er dette hva jeg vil, eller hva andre vil? (For gudene forby at jeg gjør noe andre vil). Jo, jeg vil dette. Eller ikke. Jo, dette vil jeg. Eller vent..." Og slik forsetter det. Glem sexpress og ruspress. Det nye samfunnsproblemet er "vær deg selv"-presset. Hvordan skal vi få plass på psykriatriske til alle de hjernevaskede gjennomsnittsidiotene? Det er noe vi skal bekymre oss med.
Den minoriteten som overlever vil selvsagt være de som bare driter i det.
Jeg ser også for meg at vi i fremtiden får større frihet i straffeloven:
Dommer: Jeg dømmer deg til 21 år i forvaring for aktsomt drap!
Skyldige: Men jeg var jo bare meg selv, dette er hvem jeg er.
Dommer: Åååååja, jammen da så. Det skulle du jo sagt tidligere. Okei, men da slipper jeg deg fri med krav om at du betaler bot på 500kr.
Hm, kanskje jeg skal gå aktivt inn for å være meg selv likevel? For det kan det jo aldri være noe galt i?
tirsdag 6. november 2007
Abonner på:
Innlegg (Atom)
